Grunnstabilisering – vår metode

Før man kan stabilisere et område med forekomster av kvikkleire, må man kartlegge grunnforholdene. Når kartleggingen er gjennomført, kan grunnstabiliseringen starte. Den tradisjonelle metoden for grunnstabilisering har tre sentrale svakheter: kartlegging av grunnforholdene, herdetid og utslipp av klimagasser.

Her finner du en kort introduksjon til metoden JLE Grunnforsterkning har utviklet, som løser utfordringene med dagens praksis.

Tradisjonelt gjennomføres kartlegging av grunnforhold med få geotekniske boringer ned til fast grunn. Slike borestikk gir ikke detaljert nok informasjon om dybden til fast grunn eller variasjonen i leirmassen.

JLE Grunnforsterkning har utviklet en ny geofysisk målemetode som gir 3- og 4-dimensjonale bilder av undergrunnen. Metoden gir oss nøyaktig informasjon om hvordan grunnforholdene er i hele området som skal stabiliseres. Les mer om kartlegging.

Når grunnen er skikkelig kartlagt, konstrueres opptil 25 meter lange søyler under bakken som fylles med sementerte stoffer. Bransjeterminologien for disse søylene er kalksementpeler. Ved å bygge slike søyler inntil hverandre hindrer man bevegelse i leirmassen.

Utfordringen med dagens praksis er den kjemiske sammensetningen i søylene. Materialene slipper ut enorme mengder CO₂, og derfor er 30 til 40 % av utslippene i større veiprosjekter knyttet til metoden for grunnstabilisering.

I den nye metoden tilføres silikater mens borerøret går ned i bakken. Silikatene er sterke dispergeringsmidler som sørger for at materialene i bakken (for eksempel leire) får en flytende konsistens, en «slurry». Denne konsistensen gjør at injiseringen av de sementerte stoffene går raskere og med lavere energiforbruk.